Det biologiske prinsipp

VIL NY DOM FRA MENNESKERETTIGHETSDOMSTOLEN ENDRE NORSKE MYNDIGHETERS SYN PÅ DET BIOLOGISKE PRINSIPP?

Den 10. september 2019 avsa Menneskerettighetsdomstolen i storkammer en betydningsfull dom – hvor staten Norge ble dømt for brudd på menneskerettighetene.

Saken omhandlet tvangsadopsjon etter barnevernloven § 4-20. Barnet ble akuttplassert ved tre ukers alder, og etter å ha bodd i fosterhjem i tre år, reiste barneverntjenesten sak om adopsjon.

I mellomtiden giftet mor seg og fikk et nytt barn.

I menneskerettighetsdomstolens vurdering stilles det spørsmål ved hva som er gjort for å opprettholde kontakt mellom mor og barn, og hva barneverntjenesten har gjort for å legge til rette for en eventuell tilbakeføring i fremtiden.

Det vises i dommen til at det har vært få årlige samvær mellom mor og barn på noen få timer. Videre at samværene ofte har foregått i barneverntjenestens lokaler, med fosterforeldre og tilsynsfører til stede. Dette blir en kunstig situasjon når tilknytning mellom mor og barn skal bygges.

I dommen vises det til at norske domstoler i denne saken har konkludert med at formålet med samvær skal være at barnet har kjennskap til sitt biologiske opphav. Det forelå ingen dokumentasjon på at spørsmålet om tilbakeføring og vurdering av mors omsorgsevne var vurdert. Heller ikke at det er gjort forsøk på å styrke tilknytningen mellom biologisk mor og barn.

Vår vurdering i sammenlignbare saker er at det biologiske prinsipp i liten grad blir vektlagt av barnevern, fylkesnemnd og domstoler.

Det biologiske prinsipp består både av rett til erverv og bevaring av identitet, og retten til familieliv. Rett til erverv og bevaring av identitet betyr at barnet skal ha statsborgerskap, navn og familieforhold som er anerkjent av loven, jf. Barnekonvensjonen artikkel 8. Retten til familieliv innebærer både rett til omsorg og rett til samvær med biologisk familie, jf. EMK artikkel 8.

Det biologiske prinsipp skal inngå i vurderingen om hva som er barnets beste, som er et grunnleggende prinsipp i norsk og europeisk rett.

Her er Norge i utakt med resten av Europa.

Dommen vil etter vår mening få stor betydning for den norske stat og andre barnevernsforeldre. Herunder ved adopsjon, tilbakeføring og fastsettelse av samvær.

Ragnhild Pettersen, psykolog og sakkyndig i barnevernssaker, sier følgende om dommen[1]:

«Den er så knusende, ikke bare mot tvangsadopsjon, men mot rettsprosessen og samværspraksisen i Norge»

Videre poengterer hun at vi i Norge har skyhøye ambisjoner på barns vegne, men mener norsk barnevern har glemt å ta med biologisk familie i vurderingen av barnets beste.

Ved «langvarig» plassering er normen at samvær fastsettes inntil seks ganger pr. år pr. foreldre.

Dette er etter vår vurdering langt fra tilstrekkelig for å ivareta den nødvendige kontakt mellom barn og biologiske foreldre, jf. EMK art. 8.

Slik praksisen er i dag, skades tilknytningen og muligheten for tilbakeføring til biologisk base.

23 saker fra norsk barnevern verserer nå i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, dette må være et klart signal på at norsk praksis må endres…

Merete og Cathrin

 

[1] https://fontene.no/nyheter/dette-ma-norsk-barnevern-lare-av-dommen-i-strasbourg-6.47.649111.69b79ddd7b

 

Vi bruker informasjonskapsler/cookies for å gi deg en tilpasset brukeropplevelse. Ved å fortsette å bruke nettstedet samtykker du til vår bruk av informasjonskapsler.